Når ulykken skjer, kommer systemets sanne ansikt fram

Det var ikke ulykken som gjorde meg forbannet

En alvorlig komplikasjon på et sykehus er ikke automatisk et bevis på at noen har gjort en dårlig jobb. Leger og kirurger må foreta vanskelige vurderinger, og ingen kan garantere at en stor operasjon går bra.

Det er viktig å si dette, fordi kritikken min ikke handler om menneskene som står ved operasjonsbordet eller ved pasientens seng. Leger, sykepleiere og andre helsearbeidere forsøker hver dag å gjøre sitt beste for pasientene.

Problemet oppstår når ulykken først har skjedd.

Da forandrer saken karakter.

Pasienten går fra å være et menneske som skal behandles, til også å bli en administrativ sak. Nå skal det skrives, rapporteres, forklares og plasseres ansvar.

Det er i denne overgangen at faenskapen kan komme til overflaten.

I saken jeg leste om, var en 84 år gammel kvinne operert for tarmkreft i Mo i Rana. Etter operasjonen fikk hun økende magesmerter og utviklet det som beskrives som et dypt septisk sjokk. Hun måtte opereres på nytt. Da ble det påvist lekkasje fra skjøten på tarmen, og bukhulen var sterkt forurenset. Helgelandssykehuset skrev senere at hun døde av et komplisert forløp forårsaket av denne anastomoselekkasjen, og at man i ettertid mente stomi burde vært valgt ved den første operasjonen.

Det er en medisinsk tragedie.

Men så begynner den administrative historien.

Så begynner kampen om ansvaret

Kvinnen ble senere overført til Sandnessjøen, der hun døde. Da dødsfallet ble varslet til Statens helsetilsyn, skrev to overleger i Mo i Rana at den uønskede hendelsen etter deres oppfatning inntraff etter overflyttingen til Sandnessjøen.

Det var omtrent her jeg kjente at jeg ble virkelig forbannet.

For kvinnen var operert i Mo i Rana. Det var etter denne operasjonen lekkasjen oppstod. Hun hadde allerede utviklet et alvorlig sykdomsforløp og vært gjennom en ny operasjon før hun kom til Sandnessjøen. Senere beskrev Helgelandssykehuset selv anastomoselekkasjen som årsaken til det kompliserte forløpet som endte med dødsfallet.

Likevel pekte det første varselet mot det som skjedde etter overflyttingen.

Da må det være lov å spørre hva slags system man egentlig ser.

Jeg sier ikke at legene i Mo i Rana bevisst forsøkte å oppnå økonomisk gevinst ved å legge ansvaret på Sandnessjøen. Det finnes ikke dokumentasjon for det.

Men systemet er bygget slik at det betyr noe hvor avvik, feil og ansvar havner. Avdelinger og sykehus måles, styres og vurderes. Når noe går galt, er det ikke likegyldig hvilken enhet som får hendelsen registrert hos seg og hvem som må forklare hva som har skjedd.

Da får vi en situasjon der spørsmålet kan bevege seg bort fra «Hva skjedde med pasienten?» og over mot «Hvem sitt problem er dette?»

Det er en farlig utvikling.

Prestisjen gjør ikke saken bedre

Og så kommer prestisjen.

Sykehusstriden på Helgeland har pågått i årevis. Familien peker selv på en anstrengt atmosfære mellom fagmiljøene og minner om at Helgelandssykehuset faktisk skal være én institusjon.

Når sykehus, byer og fagmiljøer over lang tid kjemper om funksjoner, arbeidsplasser og status, er det ikke vanskelig å forstå at det også kan vokse fram en «vi mot dem»-kultur.

Det kan bli viktig å vise at det er vi som har det beste fagmiljøet, vi som bør få funksjonene, vi som har kompetansen og vi som fortjener ressursene.

Da er veien heller ikke lang til skittkasting.

Ikke nødvendigvis åpenlyst og grovt, men gjennom hvordan problemer omtales, hvordan ansvar plasseres og hvordan den andre siden framstilles.

Og akkurat dette gjør ikke denne saken bedre.

For en alvorlig syk pasient skal ikke havne midt i en prestisjekamp mellom to sykehusmiljøer.

Pasienten bryr seg ikke om Mo i Rana vinner en sykehusstrid.

Pasienten bryr seg ikke om Sandnessjøen vinner.

Pasienten vil overleve.

New Public Management er ikke omsorg

Det er viktig å holde to ting helt fra hverandre.

Omsorgen i helsevesenet kommer fra mennesker.

Den kommer fra legen som prøver å finne riktig behandling, sykepleieren som følger med på pasienten og helsearbeideren som ser frykten og smerten hos et annet menneske.

New Public Management er noe annet.

Det er styring.

Det handler om effektivisering, kontroll, måling, økonomi og resultater. Offentlig virksomhet skal organiseres og styres etter prinsipper som i stor grad er hentet fra næringslivet.

Når denne logikken flyttes inn i helsevesenet, får også pasienten en økonomisk side. Behandling blir aktivitet. Ressursbruk blir kostnader. Avdelinger skal holde budsjetter og svare for resultatene sine.

Da blandes økonomi, administrasjon og medisin sammen på en måte som kan bli svært ubehagelig når noe går galt.

For når ressursene er knappe og sykehus konkurrerer om funksjoner og status, kan økonomi og prestisje begynne å trekke i samme retning.

Det er ikke omsorg.

Det er systemkamp.

Mennesket blir en vare

Det er brutalt å si at mennesket blir en vare, men det er nettopp dette bildet som melder seg.

Kvinnen i denne saken hadde ett sykdomsforløp.

Kroppen hennes visste ikke at ambulansen forlot Mo i Rana og kjørte til Sandnessjøen. Infeksjonen kjente ingen administrative grenser. Tarmskaden skiftet ikke eierskap fordi pasienten ble lagt i en annen seng.

Hun var det samme mennesket hele veien.

Men systemet hadde flere enheter.

Og når pasienten flyttes, kan ansvaret på papiret også flyttes.

Da begynner mennesket ubehagelig nok å ligne noe som sendes videre gjennom en kjede. Når det senere viser seg at noe er alvorlig galt, kommer diskusjonen om hvor i kjeden feilen oppstod og hvem som satt med ansvaret da den ble oppdaget.

Det er et språk og en logikk vi kjenner fra produksjon og handel.

Det er grotesk når det dreier seg om et døende menneske.

Informasjonen sviktet også

Statsforvalterens gjennomgang gjør ikke saken bedre.

Den skriftlige kommunikasjonen fra Mo i Rana til Sandnessjøen inneholdt ikke nødvendig informasjon om elektrolyttforstyrrelser og videre oppfølging etter operasjonen. Statsforvalteren skrev også at det etter overføringen ikke ser ut til å ha vært kontakt mellom fagmiljøene til tross for at pasienten ikke kom seg. Helhetsvurderingen var at forholdene innebar høy risiko for pasientsikkerheten og brudd på forsvarlighetskravet.

Da blir prestisjestriden enda vanskeligere å akseptere.

For hvis det finnes motsetninger mellom miljøene, må systemet være bygget slik at de aldri får gå utover pasienten.

Her skulle det ikke finnes noe «oss» og «dem».

Det skulle bare finnes én pasient og ett helseforetak med ansvar for hele mennesket.

Det er slik ordet «slaktehus» oppstår

«Slaktehus» er et grusomt ord å bruke om et sykehus. Det rammer også leger og sykepleiere som arbeider hardt og oppriktig for å hjelpe mennesker.

Men slike ord kommer ikke ut av ingenting.

De oppstår når tilliten forsvinner.

Når folk leser om en alvorlig syk kvinne som flyttes mellom sykehus, om informasjon som ikke følger godt nok med, om fagmiljøer som ikke ser ut til å ha hatt nødvendig kontakt og om en etterfølgende strid om hvor den alvorlige hendelsen egentlig skjedde, kommer sinnet.

Legg så til årelang prestisjestrid, kamp om funksjoner og en kultur der forskjellige miljøer risikerer å betrakte hverandre som konkurrenter.

Da blir ikke tilliten større.

Den blir mindre.

Og når tilliten forsvinner, blir også ordene hardere.

Dyrehelse kan nesten se mer menneskelig ut

Det er nesten absurd å skrive det, men enkelte ganger kan dyrehelse se mer helhetlig ut enn menneskehelse.

Kommer man til veterinæren med et alvorlig sykt dyr, forventer man at dyret behandles som ett individ med én sammenhengende sykdomshistorie.

Selvfølgelig finnes økonomi også hos veterinæren.

Men man forventer ikke at hunden eller katten skal bli fanget mellom konkurrerende offentlige enheter som kjemper om status, funksjoner og hvem som skal sitte med ansvaret.

Når vi kan sitte igjen med et inntrykk av at dyret blir sett mer som ett helt individ enn mennesket i det offentlige helseforetaket, burde det gjøre oss alvorlig bekymret.

Hva skjer med dem som ikke kjemper?

Familien i denne saken godtok ikke den første framstillingen. De stilte spørsmål, sendte omfattende innspill og fulgte saken videre. De hadde dessuten leger i familien som kunne forstå det medisinske materialet og hjelpe dem.

Familien spør selv hva mennesker uten slike støttepersoner egentlig har å stille opp med.

Det er et fryktelig viktig spørsmål.

For hva skjer med dem som ikke har leger i familien?

Hva skjer med dem som ikke orker å stå i kampen?

Hva skjer med dem som bare tror på den første forklaringen de får?

Sannheten om hva som skjedde med et menneske skal ikke være avhengig av hvor ressurssterke de pårørende er.

Da ser vi det sanne ansiktet

Når behandlingen går bra, legger vi kanskje ikke merke til New Public Management. Vi møter legen og sykepleieren, får behandling og drar hjem.

Men når ulykken skjer, går saken fra det medisinske til det administrative.

Og det er da systemets sanne ansikt kommer fram.

Da blir ansvarsgrensene synlige. Da kommer prestisjen fram. Da kan «vi er best»-mentaliteten komme fram. Da kan skittkastingen begynne. Og da kommer økonomien og styringslogikken inn i bildet.

Det var nettopp dette jeg reagerte på da jeg leste saken i Helgelands Blad.

Jeg ble mildt sagt forbannet.

For det siste et menneske som er alvorlig sykt trenger, er et helsevesen der forskjellige deler av samme system konkurrerer om prestisje og diskuterer hvem som skal sitte igjen med ansvaret når noe går galt.

New Public Management er ikke omsorg.

Omsorgen kommer fra menneskene som arbeider i helsevesenet.

New Public Management er styring.

Og når økonomi, prestisje og organisatorisk selvforsvar får større plass enn det samlede ansvaret for pasienten, er problemet langt større enn én sykehusstrid på Helgeland.

Da må vi spørre hva slags helsevesen vi egentlig har skapt.